Dette er ikke en syklus i ordets rette forstand, men 6 verk som ofte nettopp presenteres som Bachs 6 motetter. De kommer fra ulike tidsperioder og det er et tilfeldig antall som er funnet og overlevd. Likevel er de kategorisert i verklisten som BWV 225-230. De fleste er skrevet og dedikert til begravelser, og i spennet mellom lovsang til livets Herre - er de like mye en trøst mot livets avslutning og forgjengelighet.

Da Mozart besøkte Leipzig i april 1789 holdt han en orgelkonsert i Thomaskirken - og han fikk høre Thomanerkoret synge den første motetten BWV 225 Singet dem Herrn, og etter det uttalte han noe i denne gata....:

Dette er virkelig noe man kan lære mye av

- Mozart - etter å ha hørt Singet dem Herrn i Thomaskirken i 1789

For mange korledere og korister er disse verkene i en særstilling - og grunnen til at flere startet med kormusikk som profesjon og lidenskap. På mange måter er disse verkene selve testen eller svenneprøven på hva et kor og en kordirigent mestrer. Det er blant det mest krevende innen vokalkunst.

Alle de store kordirigentene er nærmest programforpliktet til å gi sine versjoner av verkene, og det finnes et vell av berømte innspillinger opp gjennom historien. Et tidsskille var da Anders Öhrwall og Bachkören i Stockholm kom med sin innspilling i 1980 sammen med Nikolaus Harnoncourt og Concentus musicus Wien. En slik schwung og et rytmisk fyrverkeri i disse motettene var revolusjonerende. 

Siden da har det kommet fantastiske innspillinger på rekke og rad med Phillipe Herreweghe (1986), Frieder Bernius (1989), Eric Ericson (1992), Sigiswald Kuijken (1992), René Jocobs (1997), Peter Dijkstra (2008), John Eliot Gardiner (2014), Grete Pedersen (2017), Raphaël Pichon (2020).

Rekken kunne vært lenger, men blant disse innspillingene er det garantert eksepsjonelle og forskjellige perspektiver inn i disse legendariske korverkene som er solid reisefølge gjennom livet.

Trykk på bildet for å høre & se en kort introduksjon av motettene med John Eliot Gardiner

Det er et par sentrale storheter som har formet korutviklingen worldwide. To representanter som tilnærmet er fundamentet eller "gammeltestamentlige profeter" i korfaget er legendene Sir David Willcocks og Eric Ericson. 

Trykk på bildet for å høre et radiointervju fra BBC med Sir David Willcocks og hans utvalg av åtte plateinnspillinger han ville hat med ut på en øde øy - "Desert Island Discs" 1998: Sir David Willcocks

I would hate to feel that one could only perform Bach in one way. I've been moved deeply by very, very different sorts of performances. I've even heard Bach on a steel band in the West Indies, and it could be quite moving

- Sir David Willcocks

Willcocks og The Choir of Kings College, Cambridge spilte inn motettene i 1967 som en tidlig referanse til disse verkene, og i 1992 kom Eric Ericson med sin innspilling sammen med Eric Ericsons kammarkör og Drottningholm barokkensemble.

Den prestisjetunge Polarprisen (svensk musikkpris som deles ut av Kungliga Musikaliska Akademien) gikk i 1994 til Nikolaus Harnoncourt og Quincy Jones. Under prisutdelingen vartet Eric Ericson opp med første delen av motetten "Singet dem Herrn". 

I 1997 var Eric Ericson selv mottaker av Polarprisen, og i den forbindelse sa han blant annet dette:

Det som alltid har roat mig enormt är att få stämmorna på plats - och att upptäcka skönheten i vissa ackord. Och att kunna ge klarhet åt polyfon musik när stämmorna virvlar kring varandra

- Eric Ericson

Trykk på bildet og se & hør Eric Ericson og Kammarkören synge første del av Singet dem Herrn

Singet dem Herrn BWV 225

Flere av motettene er skrevet til begravelser, mens den som er nummerert først (BWV 225) har mer usikkerhet angående opprinnelse. Den er mest sannsynlig skrevet i 1726 og muligens fremført til nyttår 1727. Bachs kantate BWV 190 har samme tittel - men kun første tekstlinje er lik - og er skrevet som nyttårskantate, kanskje et lite poeng for at motetten er skrevet til nyttår.

Det vi vet er at motetten ble hørt av Wolfgang Amadeus Mozart da han besøkte Leipzigs Thomasschule i 1789. Johann Friedrich Rochlitz, som ble uteksaminert fra Thomasschule og forble i Leipzig for å studere teologi i 1789, rapporterte ti år senere at Johann Friedrich Doles (en student av Bach, som gjennom 1789 var kantor av Thomasschule og direktør for Thomanerchor) "overrasket Mozart med en fremførelse av Singet dem Herrn ein neues Lied for dobbeltkor av Bach ... han ble fortalt at skolen hadde en komplett samling av hans motetter og bevarte dem som hellige relikvier. Mozart ropte: "La oss se dem!" 

Det var imidlertid ikke et samlet partitur ... så han fikk enkeltstemmene ... satte seg ned med dem rundt seg. Rochlitz rapporterte at Mozart ba om en kopi, og "verdsatte dette veldig høyt.

Første sats er fra Davidssalme 149 og fremstår som en Toccata og fuge. Siste og tredje sats fra Davidssalme 150 har samme oppbygning som første sats, men slutter i en fuge hvor begge korene forenes i motsetning til første satsens dobbeltkor - og begge satsene er en forrykende lovsang.

Midtdelen er fra Johann Gramanns hymne "Nun lob, mein Seel, den Herren", og i denne satsen kunne like gjerne denne motetten også vært skrevet til en begravelse. Samme koral og tekst finnes som avslutningskoral i kantate BWV 17 - og bør straks sjekkes opp her om man ikke har denne helt present i minnet, og i John Eliot Gardiners versjon ...... som er ren magi.

Wie sich ein Vat'r erbarmet üb'r seine jungen Kindlein klein, so thut der Herr uns Armen, so wir ihn kindlich fürchten rein. Er kennt das arm' Gemächte, er weiss wir sind nur Staub. Gleich wie das Gras vom Reche, ein' Blum und fallend Laub - der Wind nur drüber wehet, so ist es nimmer da: also der Mensch vergehet, sein End', das ist ihm nah'.

Som seg en far så kjærlig forbarmer over sine små, gjør Gud mot oss så ærlig og barnlig gudsfrykt vi kan få. Han kjenner vel sin skapning og vet at vi er støv, som gress på marken visner, som blomst og høstens løv. Når høstens vinder jager, da faller løv for vær. Slik ender våre dager, vår siste stund er nær.

Motetten presenteres glitrende her av Det Norske Solistkor med deres dirigent og musikalske leder Grete Pedersen. Deres innspilling fra 2017 på BIS fikk den prestisjetunge utmerkelsen "Diapason d'Or de l'Année", eller Årets album, for sin tolkning av Bachs motetter på en prisutdeling i Paris. Intet overraskende nødvendigvis ved det, det betyr ganske enkelt at Norge har et av verdens ledende vokalensembler og tilsvarende en musikalsk leder som evner å være i samme klasse som ensembler ledet av John Eliot Gardiner eller Masaaki Suzuki - hvor deres innspillinger av motettene er sammenlignet med Solistkorets prestasjon og formidling.

Det Norske Solistkors posisjon internasjonalt er selvfølgelig en imponerende bragd, og det henger nøye sammen med Grete Pedersen og hennes utrettelige og høykompetente innsats gjennom 30 år som dirigent. Hennes posisjon internasjonalt er enestående, og bare å la seg beundre av. 

Det hele startet - i følge henne selv - da hun hørte den eventyrlige innspillingen av Bachs motetter med Harnoncourt i samarbeid med Bachkören og Anders Öhrwall. Denne musikken måtte fremføres, mente hun - og da var hun kanskje pent nødt til å gjøre det selv - slik gikk det til at Solistkorets innspilling av motettene mange år senere (2017) ble en prisvinnende og ny referanse internasjonalt for disse ikoniske verkene.

I en episode av "Drivkraft" på NRK, fikk vi innsikt i hennes refleksjoner rundt karriere innen fotball og musikk, hennes ledelsesfilosofi, og hennes forhold til båtliv - som delvis boende nettopp i båt. 

Trykk på bildet for å høre Grete Pedersen som gjest i radioprogrammet og podcasten Drivkraft!

Motett BWV 226 Der Geist hilft unsrer Schwachheit auf

Den andre av de seks store motettene, er også den eneste vi har sikre kilder på bakgrunnen til. Temaet kunne like gjerne vært en pinsemotett, men den er bestilt til begravelsen av rektoren ved Thomasschule Johann Heinrich Ernesti i 1729. Hvorvidt Ernesti´s "spirit" var av det gode slag er litt uvisst, hans død vakte visstnok blandede følelser. I hans siste tid som rektor skal forholdene ha forfalt ved skolens kvalitet, disiplin og byggets forfatning.

Bachs fantastiske motett derimot stod ikke tilbake fra hans ypperste komposisjoner, det er garantert "high spirit all the way through". Netherlands Bach Society´s kor og orkester er helt på høyden, og det hele ledet av sveitseren Stephan Macleod - som har en stor karriere worldwide som sanger, og fra 2005 også etablert internasjonalt som dirigent. Vi sakser videre fra "All of Bachs" informasjon om verket og innspillingen:

WHITSUN FIRE BY THE GRAVESIDE

Bach´s original manuscript gives answers and raises new questions.

If we did not know the precise circumstances of this motet, you might easily think that Bach wrote it for a cheerful Whitsun service. It is hard to sit still during the light-hearted passepied rhythm and the jubilant exclamations of 'Der Geist hilft!'. In addition, there are the decorative strings of notes with which the Holy Ghost traditionally makes his appearance and a comforting verse from Luther's Whitsun chorale Komm, heiliger Geist. But it was not a festive occasion that prompted Bach to spring into action. On the contrary, 

Der Geist hilft unser Schwachheit auf was composed for a solemn memorial service and was probably carefully prepared in collaboration with the dying man himself, the Thomasschule headmaster Johann Heinrich Ernesti (1652-1729).It is exceptional that we still have nearly all the originals: both Bach's working score and the vocal and instrumental parts that were written out at home with the help of Anna Magdalena and Carl Philipp Emanuel, among others. These sources give us a glimpse of Bach's working process, such as the difference between composing and writing out a 'neat' copy. But did he reuse older music - for example, a soprano duet for the opening section? Was the chorale maybe heard (in the parts rather than in the score) not at the same time as the other parts? Did Ernesti die sooner than expected, thus turning it into a rush job? It would be a wonder if Bach had managed to get such a complex work on paper and rehearsed for a high society event like this in just a few days. The history of its creation remains guesswork.

The meaning of this motet, however, is crystal clear. The words place the emphasis on supplication and prayer, and on God's comfort and intercession, thus corresponding closely to the funeral oration, which spoke of the help of the Holy Ghost in our final hours, hoping for eternal life. Bach accentuated all sorts of nice details: sharp dissonants as two voices cross over on 'Schwachheit', big leaps on 'hilft auf', sighing motifs on 'unaussprechlichem Seufzen', or the spirited double fugue, with separate themes for 'Der aber die Herze forschet' (strictly in the old style) and 'denn er vertritt die Heiligen' (lighter and more Baroque). The chorale, to a melody from before the Reformation, then resolves all the tension, with the gaze turned confidently towards heaven.

Der Geist hilft unser Schwachheit auf,denn wir wissen nicht, was wir beten sollen, wie sich's gebühret; sondern der Geist selfst vertrittuns aufs beste mit unaussprechlichem Seufzen.

Der aber die Herzen forschet,der weiss, was des Geistes Sinn sei;denn er vertritt die Heiligen, nach dem das Gott gefället.

Du heilige Brunst, süsser Trost, nun hilf uns, fröhlich und getrost in deine Dienst beständig bleiben, die Trübsal uns nicht abtreiben. O Herr, durch dein Kraft uns bereit und stärk des Fleishces Blödigkeit, dass wir hie ritterlich ringen,durch Tod und Leben zu dir dringen. Halleluia!

Bassen Sebastian Myrus reflekterer på en fabulerende måte rundt denne motetten: 

"What Bach does is full of virtuosity. Straightaway he makes everything dance." - 

- Sebastian Myrus

Motett BWV 227 Jesu, meine Freude

Den tredje av de seks store motettene til Bach er den lengste og den mest imponerende i format og struktur. Den er femstemmig i motsetning til de to forrige som er for dobbeltkor. Samtidig er motetten svært sammensatt med korsatser, triosatser rundt en sentral fuge - og deler av motetten fremføres ofte solistisk og kammermusikalsk. Motetten er skrevet mellom 1723-1735, men det finnes en hypotese om at Jesu, meine Freude ble skrevet til gravferden for Johanna Maria Kees (født Rappold, enke etter Leipzigs Oberpostmeister) 18. juli 1723, noe som regnes som svært tvilsomt, men kan heller ikke helt utelukkes.

Verket er bygd på en koralmelodi av Johann Crüger (1653), tidligst kjent fra hans Praxis pietatis melica. Teksten er skrevet av Johann Franck og kan dateres til ca. 1650. Ordene i satsene 2, 4, 6, 8 og 10 er basert på bibelteksten fra Romerbrevet kapittel 8, vers 1-2 og vers 9-11.

Collegium 1704 har på en bemerkelsesverdig måte - skapt et estetisk uttrykk av å synge med munnbind - og det er hverken sjenerende eller til hindring for en fullkommen musikalsk fremførelse og opplevelse av verket.

Collegium 1704 er et ungt tsjekkisk tidligmusikkorkester og kor grunnlagt i 2005 av den tsjekkiske dirigenten, cembalo og hornspiller Václav Luks. Václav Luks har blant annet bakgrunn som hornsolist i Akademie für Alte Musik, Berlin, og har en internasjonal karriere som ensembleleder og dirigent. 

Tekststruktur:

1. Jesu, meine Freude (1. strofe)

nichts sonst Liebers werden.

2. Es ist nun nichts Verdammliches (basert på Romerbrevet 8,1 og 8,4)

Es ist nun nichts Verdammliches an denen, die in Christo Jesu sind, die nicht nach dem Fleische wandeln, sondern nach dem Geist.

3. Unter deinem Schirmen (2. strofe)

Jesus will mich decken.

4. Denn das Gesetz (à 3, basert på Ro 8,2)

Denn das Gesetz des Geistes, der da lebendig machet in Christo Jesu, hat mich frei gemacht von dem Gesetz der Sünde und des Todes.

5. Trotz dem alten Drachen (3. strofe)

ob sie noch so brummen.

6. Ihr aber seid nicht fleischlich (Fuge, basert på Ro 8,9)

Ihr aber seid nicht fleischlich, sondern geistlich, so anders Gottes Geist in euch wohnet. Wer aber Christi Geist nicht hat, der ist nicht sein.

7. Weg mit allen Schätzen (4. stanza)

nicht von Jesu scheiden.

8. So aber Christus in euch ist (à 3, basert på Ro 8,10)

So aber Christus in euch ist, so ist der Leib zwar tot um der Sünde willen; der Geist aber ist das Leben um der Gerechtigkeit willen.

9. Gute Nacht, o Wesen (à 4, 5. strofe)

Gute Nacht gegeben!

10. So nun der Geist (basert på Ro 8,11)

So nun der Geist des, der Jesum von den Toten auferwecket hat, in euch wohnet, so wird auch derselbige, der Christum von den Toten auferwecket hat, eure sterblichen Leiber lebendig machen, um des willen, daß sein Geist in euch wohnet.

11. Weicht, ihr Trauergeister (6. strofe)

Jesu, meine Freude.

Musikalsk struktur

1) Jesu Meine Freude [chorale] 

2) Es ist nun nichts   

3) Unter deinem Schirmen [chorale] 

4) Denn das Gesetz [trio]   

5) Trotz, dem alten Drachen   

6) Ihr aber seid nicht fleischlich [fugue]   

7) Weg mit allen Schätzen 

8) So aber Christus [trio] 

9) Gute Nacht 

10) So nun der Geist  

11) Weicht, ihr Trauergeister [chorale]

Rundt den sentrale fugen «Ihr aber seid nicht fleischlich» er de andre satsene symmetrisk gruppert. Åpnings- og avslutningssatsen er to musikalsk identiske koralsatser med Johann Crügers melodi, men med ulik tekst. Andre og nest siste sats er spruchmotetter (motettform fra 1600-tallet med bibelske tekster) over samme musikalske materiale. Det sentralsymmetriske oppsettet avrundes med to tresatsige grupper bestående av koral, tersett og fri koralbearbeiding med innbyrdes korresponderende motiver.

Motett BWV 228 Fürchte dich nicht

Den fjerde av de seks store motettene til Bach er også en av de som ofte oppleves mest krevende å få en musikalsk overbevisende form på, fordi teksten og det musikalske uttrykket åpner for flere muligheter. 

"Bach in Town" har et prinsipp som følges av utsagnet "Bach is a free country", og derfor åpent for alt av musikalske fortolkningsmuligheter. Dog finnes det gode og mer overbevisende versjoner enn andre, og selvfølgelig finnes et stort sprik på selve det tekniske og kunstferdige i ulike varianter. Samtidig er "temperaturen" - The Spirit - og tilstedeværelsen i det tekstlige og musikalske uttrykket ofte det som er avgjørende i om det berører og treffer. I folkemusikken snakker man om DÅM, og det er vel i nærheten av at uttrykket har sjel og personlig preg - som billedlig og magisk vekker sanser som duft, ettersmak og opplevelse av fargetoner.

Denne motetten vekker alltid "hos denne lytteren" en kritisk sans til inngangen i det tekstlige opp mot det musikalske uttrykket i starten. Fürchte dich nicht, frykt ikke - gir automatisk assosiasjon til engelens budskap til hyrdene julenatt. Ble de beroliget av en mild og rolig stemme eller var det fullt trøkk og dobbeltkor bokstavelig talt.....

Fire versjoner:

x en ganske tradisjonell start og fremførelse med Collegium Vocale Gent og Philippe Herreweghe 

x en mye mildere start og sterkere tilstedeværelse tekstlig med Monteverdi Choir og John Eliot Gardiner 

x en versjon som om man blir sunget til ro og trygghet fullstendig i pakt med "The Spirit" ...... særlig starten har en DÅM som er lett å identifisere som beroligende. Her er det Ensemble Pygmalion og Raphael Pichon som byr på trøst og trygghet 

x en versjon som er historisk interessant med en old fashion way å synge Bach på som med dagens ører høres helt utdatert ut, og i dette tilfelle med selveste urkilden og  Thomanerkoret i Bachs base camp i Leipzig Günther Ramin var Thomaskantor i en krevende historisk periode i Tyskland fra 1940 og frem til sin død i 1956, og han har  legendestatus som en engasjert og utholdende kraft i tysk musikkliv under tidens omveltende hendelser.

I Johann Sebastian Bach ser jeg den ultimate personifiseringen av alt som gir menneskelivet mening, hensikt, kraft og glede. Han er for meg det ypperste symbolet på vital og uopphørlig energi

- Günther Ramin

Fürchte dich nicht, ich bin bei dir;weiche nicht, denn ich bin dein Gott! Ich stärke dich, ich helfe dir auch, ich erhalte dich durch die rechte Hand meiner Gerechtigkeit.

Fürchte dich nicht,denn ich habe dich erlöset, ich habe dich bei deinem Namen gerufen, du bist mein!

Herr, mein Hirt, Brunn aller Freuden, Du bist mein, ich bin dein, niemand kann uns scheiden. Ich bin dein, weil du dein Leben und dein Blut mir zugut in den Tod gegeben.

Du bist mein, weil ich dich fasse, und dich nicht, o mein Licht, aus dem Herzen lasse. Lass mich, lass mich hingelangen, da du mich und ich dich lieblich werd umfangen.

Motett BWV 229 Komm, Jesu, komm

Den femte av motettene og den fjerde for dobbeltkor, er den mest uttrykksfulle av disse. Det mest oppsiktsvekkende i denne motetten er nettopp uttrykket som nærmer seg mer Brahms enn de andre motettenes barokke polyfoni. 

Teksten er første og ellevte strofe av en tekst av Paul Thymich, professor ved Thomasschule i Leipzig. Motetten er sannsynlig komponert i 1731-32 i Leipzig og skrevet til en begravelse. Hver av de seks tekstlinjene i første satsen er gjennomkomponert med nye musikalske motiver som maler teksten helt til fingerspissene av karakter og innhold. 

Motetten preges av polykoralitet i spillet mellom de to korene, mer enn den polyfone stemmeveven som f.eks. i Singet dem Herrn BWV 225.

Den nest siste linjen har et polyfont uttrykk (Komm! Komm! ich will mich dir ergeben) med et motiv som balanserer mellom et uttrykk for den dypeste kjærlighet og tilhørighet, og et musikalsk uttrykk som fort kan vippe over til "hønsgården" med for lett og rask tekstdeklamasjon av "Komm, komm". Samtidig kan dette uttrykket være noe forlokkende - og kan fungere på sine premisser.

Her er en versjon med Cantus Cölln og Konrad Junghänel som kan lyttes til parallelt med notene, og et studium av de ulike musikalske motivene som hver tekstlinje utvikles over.

Versjonen med Det Norske Solistkor er alt dette meget vakkert og tekstnært gjort hele veien gjennom de ulike motivene og de to satsene.

Siste satsen er kalt en aria, og avslutter med firesatsig kor av Paul Thymichs siste vers.

Komm, Jesu, komm! Mein Leib ist müde, Die Krafft verschwindt je mehr und mehr; Ich sehne mich nach deinem Friede, Der saure Weg wird mir zu schwer: Komm! Komm! ich will mich dir ergeben, Du bist der rechte Weg, die Wahrheit und das Leben.

Drumb schliess ich mich ich deine Hände, Und sage: Welt, zu guter Nacht, Läuft gleich mein Lebensbach zum Ende, Ist doch der Geist wohl angebracht. Er soll bey seinem Schöpffer schweben, Weil Jesus ist und bleibt Der wahre Weg zum Leben.

Motett BWV 230 Lobet den Herrn

Den siste av de seks kanoniserte motettene til Bach er den vi vet minst om. Den er firstemt og derfor langt mindre i format enn de andre motettene. Det er store spørsmålstegn også om dette er et originalt verk av Bach, og vi vet heller ikke når og i hvilken anledning den er skrevet. Likevel står det seg godt som et lite fyrverkeri av en frydefull lovsang - og for alle som har sunget det er det en vokal festreise de luxe.

Lobet den Herrn, alle Heiden,und preiset ihn, alle Völker!Denn seine Gnade und Wahrheitwaltet über uns in Ewigkeit.

Alleluja.

Opptaket er fra Ensemble Pygmalion og Raphaël Pichons innspilling av motettene for harmonia mundi, og de treffer denne musikken prikkfritt på hoppkanten!

The absolute summit of polyphonic art, Bach's motets exult with a joy that may be found surprising when one knows their most frequent liturgical use: at funeral ceremonies. Taking up the invitation of the Motet BWV 225, Raphaël Pichon and his musicians draw us into their jubilant interpretation, a true hymn to the dance skilfully juxtaposed with the great tradition of the German motet. The collective work undertaken by Pygmalion on both the stylistic and the textual aspects does full justice to this choral exuberance.

Raphaël Pichon er en sterk representant for "tidligmusikkens" tredjegenerasjons fortolkere av Bach og andre barokkmestere. 

Jeg gjenoppdaget gleden ved å lage musikk ved å oppdage gleden ved å forme lyd sammen i et kor, og denne kollektive lykken har aldri avtatt.

- Raphaël Pichon