Cembalokonserter
Bachs Collegium Musicum i Leipzig
Når man skal forstå Bachs cembalokonserter, er Collegium Musicum i Leipzig helt sentralt. Det var egentlig her Bach fikk sitt viktigste offentlige rom for den instrumentale musikken sin – et sted der han kunne opptre som komponist, dirigent og cembalovirtuos, ikke bare som Thomaskantor.
Bach overtok ledelsen av Schott'sches Collegium Musicum i mars 1729. Ensemblet var opprinnelig grunnlagt av Georg Philipp Telemann i 1703 og besto av studenter, profesjonelle musikere og andre dyktige instrumentalister.
Smaksprøve fra BWV 1052 med Jean Rondeau
Café Zimmermann
I hjertet av Leipzig åpnet en legendarisk kafé dørene i 1702. Under ledelse av Gottfried Zimmermann ble dette stedet mye mer enn bare et sted å nyte en kopp kaffe; det var et sant knutepunkt for intellektuell og kunstnerisk virksomhet. Her, omgitt av varme trepaneler og flakkende levende lys, samlet studenter, filosofer og det opplyste borgerskapet seg for å utveksle ideer, diskutere nye oppdagelser og nyte kaffen – en luksus som den gang fremdeles var eksotisk. Men fremfor alt kom folk for å lytte til musikk. Hver fredag ble Zimmermanns forvandlet til en konsertsal, fylt av de levende harmoniene fra Collegium Musicum – et ensemble grunnlagt av Georg Philipp Telemann og ledet av Johann Sebastian Bach.
Under musikernes smidige fingre vever fioliner, cembaloer og fløyter berusende melodier – som løfter sinnet like mye som den raffinerte smaken av kaffe. Det er ikke lenger bare en hverdagslig nytelse, men en sanselig og åndelig opplevelse, der det ordinære møter det opphøyde. Langt fra aristokratiske salonger finner Bachs musikk her et entusiastisk publikum, rede til å la seg rive med av konsertenes dristighet og kantatenes veltalenhet. I denne kafeen, fylt av livlig samtale og sterke følelser, skrives et viktig kapittel i musikkhistorien – et kapittel som for alltid knytter Zimmermanns navn til Bachs.
Kilde: Café Zimmermann
Det interessante er at Bach «gjenbruker» musikken
Mange av konsertene er ikke komponert fra grunnen av som cembalokonserter. Bach tok tidligere materiale – blant annet fiolin- og obokonserter – og transkriberte og omformet det for cembalo. BWV 1054 bygger eksempelvis på fiolinkonserten BWV 1042, mens BWV 1058 bygger på BWV 1041. BWV 1057 er en cembaloversjon av Brandenburgkonsert nr. 4.
Men dette er mer enn en mekanisk transkripsjon. Bach utnytter cembaloets muligheter til å gjøre solostemmen tettere, mer polyfon og mer rytmisk bevegelig.
BWV 1052 – Konsert for cembalo og strykere i d-moll:
Dette er kanskje den mest dramatiske og monumentale av alle Bachs cembalokonserter. Førstesatsen åpner med en voldsom energi: orkesteret setter opp en mørk, rytmisk verden, og cembaloet kastes inn i den som en solistisk kraft.
Den langsomme satsen er noe helt annet. Her forsvinner nesten all dramatikk, og cembaloet får synge en lang, intenst uttrykksfull linje over et enkelt akkompagnement. Det er en av Bachs mest gripende langsomme satser.
Finalen vender tilbake til det ubønnhørlige. Musikken har en nesten tragisk fremdrift.
BWV 1053 – Konsert for Cembalo og strykere i E-dur
En av de lyseste konsertene. E-dur gir musikken en egen glans, men det er ikke overflatisk virtuositet. Her er to versjoner med andre soloinstrumenter, den første i en transkripsjon av Frans Brüggen. Den andre en variant for obo-solo, og er en rekonstruksjon av en obokonsert, basert på cembalokonserten i E-dur.
Oboister gjorde det ganske bra ut av Bach, ettersom verkene hans inneholder mer enn to hundre obo-soloer. De omhandler ofte én eller to oboer i åpningskor og arier i kantatene. Men det sanne solorepertoaret er sparsomt. For eksempel har ingen solokonserter for obo overlevd. Det finnes indikasjoner på at Bach faktisk komponerte obokonserter, hvis manuskripter og deler har gått tapt gjennom årene. For en komplett obokonsert må vi imidlertid stole på rekonstruksjoner, som denne obokonserten i F-dur BWV 1053r.
Den langsomme Siciliano-satsen er særlig vakker. Her oppstår en intim verden, nesten som en arie uten ord.
BWV 1054 – Konsert for cembalo og strykere D-dur (etter fiolinkonserten BWV 1042)
Dette er cembaloversjonen av fiolinkonserten BWV 1042. Når fiolinens lange toner og buestrøk flyttes over til cembaloet, må Bach tenke helt annerledes: melodien blir mer ornamentert og klaviaturmessig.
Førstesatsen er strålende og festlig. Men det er den langsomme satsen som viser hvor langt Bach kan gå i å forvandle et tidligere verk. Den har en nesten tidløs ro.
Finalen er virtuos og dansende.
BWV 1055 – Konsert for cembalo og strykere i A-dur
Denne konserten har en helt egen varme.
Cembaloet beveger seg lett og elegant gjennom orkesteret, og første sats har en nesten kammermusikalsk karakter. Den langsomme satsen er særlig bemerkelsesverdig: en lang, syngende melodi med en ømhet som minner om Bachs arier.
Det er lett å forstå hvorfor denne konserten ofte oppleves som en av de mest umiddelbart vakre.
BWV 1056 – Konsert for cembalo og strykere i f-moll
Her skifter lyset.
F-moll gir konserten en mørkere og mer sårbar karakter. Førstesatsen er kort og konsentrert, mens den langsomme satsen – Largo – er blitt en av Bachs mest kjente melodier.
Det bemerkelsesverdige er hvor enkelt Bach uttrykker så mye. Cembaloet spiller en nærmest vokal melodi over et rolig orkesterakkompagnement.
Så bryter finalen inn: rask, energisk og nesten rastløs.
BWV 1057 – Konsert for cembalo, 2 blokkfløyter og strykere i F-dur (etter Brandenburgkonsert nr. 4 BWV 1049)
Denne er spesiell fordi cembaloet spiller sammen med to blokkfløyter. Den bygger på Brandenburgkonsert nr. 4, BWV 1049. The Bach Choir of Bethlehem
Dermed oppstår en helt annen klangverden. De to blokkfløytene skaper en lys og bevegelig overflate, mens cembaloet fyller rollen som solistisk motor.
Førstesatsen er virtuos og livlig. Andanten er mer ettertenksom, før finalen igjen eksploderer i energi.
BWV 1058 – Konsert for cembalo og strykere i g-moll (etter fiolinkonserten BWV 1041)
Denne er basert på fiolinkonserten BWV 1041. Bach Cantatas Website
Men g-moll gjør at musikken får en annen karakter enn originalen. Cembaloet får en mer kantet og dramatisk rolle. Førstesatsen er full av rytmisk energi, mens Andante-satsen åpner et langt mer innadvendt rom.
Finalen er kanskje den mest umiddelbart dansende av de syv.
BWV 1059 – Konsert for cembalo i d-moll (ufullstendig, etter sinfonia i kantate BWV 35/1)
Dette er et fragment – bare ni takter av en cembalokonsert i d-moll. Det er derfor ikke en komplett konsert, men den er interessant fordi materialet henger sammen med andre Bach-verk, blant annet kantate BWV 35.
BWV 1060 – Konsert for 2 cembali og strykere i c-moll
Her blir dialogen mellom to cembali selve poenget.
De to solistene kan nesten oppfattes som to personer i samtale. De etterligner hverandre, svarer hverandre og konkurrerer. Samtidig er det bemerkelsesverdig hvor tett de er integrert i orkesteret.
Den langsomme satsen er særlig vakker: de to cembalene får synge sammen over et svært enkelt akkompagnement.
BWV 1061 – Konsert for 2 cembali i C-dur:
Dette er kanskje den mest interessante av alle konsertene for flere cembali.
Her er ikke cembaloene bare solister mot et orkester. De to instrumentene blir likeverdige hovedpersoner.
Den siste satsen er en fuga, og her viser Bach hva som egentlig skjer når to cembali settes sammen: melodiske linjer kan krysse hverandre, speile hverandre og bygge en hel arkitektur.
Det er nesten som å høre Bachs kontrapunktiske tenkning i stereo.
BWV 1062 – Konsert for 2 cembali og strykere i c-moll (etter BWV 1043):
Dette er Bachs cembaloversettelse av den berømte doble fiolinkonserten BWV 1043.
Det som på fiolin er to sangbare linjer, blir på cembalo til to lynraske og presise stemmer. Resultatet er mer kantete og briljant, men også mer polyfont.
Andanten er derimot utrolig enkel og vakker.
BWV 1063 – Konsert for 3 cembali og strykere i d-moll:
Tre cembali gir Bach mulighet til å skape et helt annet solistisk landskap.
Det er nesten som om tre orkestre er satt opp mot hverandre – bortsett fra at alle tre samtidig er en del av den samme musikalske organismen.
Den langsomme Alla Siciliana er et vakkert pusterom før den virtuose finalen.
BWV 1064 – Konsert for 3 cembali og strykere i C-dur:
Her er Bach på sitt mest monumentale.
Tre cembali kan spille i parallelle løp, svare hverandre og danne enorme akkordiske bevegelser. Musikken har en nesten festlig karakter.
Men det fascinerende er at Bach aldri lar dette bli ren konkurranse. Det er kollektiv virtuositet.
BWV 1065 – Konsert for 4 cembali og strykere i a-moll, etter Antonio Vivaldi's Konsert for fire fioliner i b- moll, Op. 3 No. 10 (RV 580)
Bach arrangerte her Vivaldis konsert for fire fioliner, RV 580, fra L'estro armonico. Fire cembali overtar de fire solistiske rollene.
Det er nesten absurd å forestille seg lydbildet: fire cembali som stormer frem og tilbake mellom hverandre, mens orkesteret driver musikken fremover.
Men Bach gjør noe mer enn å demonstrere hvor mange fingre som kan spille samtidig. Han forvandler Vivaldis italienske konsertstil til en kontrapunktisk maskin.
Det er en av de mest spektakulære manifestasjonene av Bachs evne til å ta et annet menneskes musikk og gjøre den til sin egen.