I bakgrunnen til venstre, bak et tre, ser vi levitten trekke seg unna. Enda lenger unna står presten og leser i en bok. Dette er det eneste kjente verket av maleren Balthasar van Cortbemde. Det ble høyst sannsynlig bestilt av kirurglauget i Antwerpen i 1647, ettersom det hang i laugets møtesal fra 1647 til 1798. I 1810 ble det en del av samlingen ved Det kongelige kunstmuseum.

Fra Lukas kapittel 10 om den barmhjertige samaritan

«En mann var på vei fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. 31 Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei. Han så ham, men gikk utenom og forbi. 32 Det samme gjorde en levitt. Han [kom,] så mannen og gikk rett forbi. 33 Men en samaritan som var på reise, kom også dit hvor han lå, og da han fikk se ham, fikk han inderlig medfølelse med ham. 34 Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem. Så løftet han mannen opp på eselet sitt og tok ham med til et herberge og pleiet ham. 35 Neste morgen tok han fram to denarer, ga dem til verten og sa: 'Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.'

36 Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?» 37 Han svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Da sa Jesus: «Gå du og gjør som han.»

Ved første øyekast virker ikke teksten i Bachs kantate *Ihr, die ihr euch von Christo nennet* (BWV 164) særlig fremmedgjørende. Tekstforfatteren Salomo Francks billedspråk kretser rundt hjertet – en kroppsdel ​​vi også i dag forbinder med følelser. Dette harmonerer godt med temaet nåde.

 Kantaten er preget av en sterk religiøs inderlighet. Gjennom tenorstemmen retter Franck en irettesettelse mot de kristne allerede i den første arien: Til tross for Jesu klare bud om å elske sin neste som seg selv, er hjertene til de fleste kristne «hardere enn stein». Tonen skjerpes ytterligere i det påfølgende resitativet for bass: «Vi hører vår nestes sukk, han banker på vårt hjerte, men vi vender ham ryggen!»

Midt i kantaten viser Bach seg som en fremragende lege. I den vakre alt-arien «Nur durch Lieb und durch Erbarmen» gir Bach musikalsk uttrykk for sukkene gjennom nedadgående motiver i de to fløytestemmene. Arien har en svært melankolsk og lett angstfylt klang, samtidig som budskapet til å begynne med synes å kretse rundt Guds kjærlighet. Vendepunktet kommer mot slutten: «Hjerter, lik samaritanen, lar seg bevege til sorg av nestens sorg.»

Kanskje synes du metaforene virker nokså tamme. Men bak Francks tilsynelatende hverdagslige billedspråk skjuler det seg en rik verden av medisinsk vitenskap fra 1600-tallet. Gjennom hele kantaten viser Franck til medisinske diagnoser fra Bachs tid – en tid da hjertet bokstavelig talt kunne bli hardt og kaldt. Ifølge den dansk-tyske kirurgen Georg Heuermann risikerte man en slik farlig tilstand dersom hjertet ikke fikk tilført nok væske. Men hjertet var også knyttet til følelser. Hvis man var trist, ble hjertet bokstavelig talt «nedtrykt» – væsker samlet seg rundt hjertet og la press på det. Heuermann hevdet at sukk kunne drive bort disse væskene og gi hjertet rom til å puste igjen. En annen god medisin var musikk, som kunne trenge gjennom hele kroppen.

I det påfølgende resitativet, med en overjordisk akkompagnement fra strykerne, ber tenoren om forvandling: «Å, la kjærlighetens brennende stråle smelte stålet i mitt kalde hjerte, slik at min nestes lidelse – enten det er venn eller fiende, hedning eller kristen – kan røre ved mitt hjerte som om den var min egen! Måtte mitt hjerte være kjærlig, rent og mildt.» I den geniale delen som følger, slutter sopranen og bassen seg til continuoen og de høye instrumentene for å veve et intrikat, mønsterrikt vev. Motiver og fraser veksler metodisk mellom stemmene. Som alltid avsluttes kantaten med en enkel koralbearbeidelse; dette er første gang vi hører alle stemmene sammen.

"I kjernen av det å være menneske ligger det at ingen av oss er spart for smerte og motgang. Noen rammes hardere enn andre. Men dessverre slipper ingen unna å oppleve vonde ting i livet. Hver og en av oss er nødt til å finne måter å stå i det på, og prøve å komme oss gjennom.

Vi trenger noen skuffer inni oss til å sortere i følelser og plassere ansvar der det hører hjemme. Vi trenger også skuffer for det som gir oss styrke, mening og glede. Kanskje trenger vi en hel kommode.

Jeg er ingen psykolog. Men såpass har jeg erfart: Det er viktig å finne måter å takle det som er vanskelig på for å leve best mulig med oss selv, og med hverandre.

Dette klarer ingen av oss helt alene. Vi trenger hverandre. Vi trenger motivasjon og hjelp til å komme oss videre. Vi trenger å tro på at det blir bedre. Det kan være hardt arbeid. Men det er livsviktig arbeid. Det er til og med samfunnsbyggende arbeid.

For alle disse enkeltmenneskene som står i sine prøvelser er hender i denne lenken vi danner sammen. Der vi virker sammen i stort og smått. Der vi møter utfordringer i felleskap. Der vi sammen prøver å ta gode avgjørelser.

Leonard Cohen synger i en av sine sanger:
Det er en brist i alle ting. Der slipper lyset inn.

Det gir et håp til oss alle når vi føler at noe går i stykker. Jeg tror vi ville få det bedre om vi kvittet oss med ideen om at livet helst skal være enkelt, og gjerne nokså perfekt. For det er jo ikke sånn det er.

Livet kan gjøre vondt. Vi mennesker gjør feil. Ting blir ikke som vi har drømt om eller forestilt oss. Men vi prøver å lære av feilene våre. Vi stabler oss på bena – og fortsetter. Denne drivkraften er noe helt spesielt for oss mennesker. Og jeg tror den handler om håpet."

- Fra Kong Haralds nyttårstale 2024