En følsom klagesang, og et optimistisk håp som virvles opp for de trøstesløse
Kantate BWV 13 Meine Seufzer, meine Tränen
Dagens kantate for 2. søndag etter Kristi åpenbaring ble først fremført 20. januar 1726. Kantaten er et tett og komprimert mesterverk som føles svært personlig, og som det spekuleres på om er knyttet til en bestilling for en begravelse.
Det er påfallende at kantatens tematikk rundt sorg og død i utgangspunktet har lite å gjøre med denne søndagens tekst fra Johannes om bryllupet i Kana i Galilea. Men innledende i teksten siteres Jesus på "Min time er ennå ikke kommet" - og som er fort å la passere i denne tekstens ellers så livsbejaende tema. Men det gir mening når vi vet påskefeiringen er i anmarsj - og det minner om det store påskedramaet som hele tiden ligger under og skaper uro i Jesu liv.
Teksten om bryllupet i Kana har fått mangt et pietistisk troende hjerte til å fortvile, og det mest kjente sitatet fra visstnok en kjent predikant fra sørvestlandet innen denne tradisjonen er: «Me veit at det står der, men me liker det ikkje.»
Kantaten starter med en lamento, en følsom klagesang for tenorsolo. Allerede instrumenteringen gir en dyster og gjenkjennelig atmosfære av sørgemusikk som vi kjenner fra en av Bachs tidligste kantater "Actus tragicus" BWV 106 - for slik virker lyden av blokkfløyter kombinert her i BWV 13 med den enda mer særegne klangen av obo da caccia.
Trykk på bildet for å høre & se kantaten og få tilgang til mer info og bakgrunnsmateriale!
Den tredje satsen er en svært vakker og uttrykksfull koral hvor altsolisten synger selve koralen unisont med treblåserne - med en tekst som ikke evner å gi håp, mens strykerne virvler opp et optimistisk håp som langt på vei overvinner det trøstesløse og forlatte menneske som ber om hjelp og fortrøstning. Solisten og kontratenoren Jan Börner kommer som et ukjent stjerneskudd i denne disiplinen.
3. Koral, alt: Der Gott, der mir hat versprochen
Der Gott, der mir hat versprochenseinen Beistand jeder Zeit,
der lässt sich vergebens suchenitzt in meiner Traurigkeit.
Ach! will er denn für und fürgrausam zürnen uber mir?
Kann und will er sich des Armenitzt nicht wie vorhin erbarmen?
Gud som gav meg sine løfterom hver stund å stå meg bi,
han lar seg forgjeves søke, ingen hjelp har han å gi.
Vil han ennå skjule seg, grusomt vredes over meg?
Kan og vil han seg forbarme nå som før mot sine arme?
Etter denne koralen kommer den femte satsen som John Eliot Gardner beskriver som ".....surely one of the bleakest of all Bach´s arias". Dette er en svært krevende bassarie som åpner alle porer for oppmerksomhet millimeter for millimeter gjennom noe som er far off fra "walk in the park".
Solisten Wolf Matthias Friedrich synger med en fysisk tilstedeværelse som gir en følelse av å følge intenst med i utfor over Hahnenkamm i Kitzbuhl hvor de skumle svingene er som de forhøyede og forminskede sprangene i de mest kritiske partiene. En stor fortolker kan studeres på nært hold i denne arien.
Avslutningskoralen er melodisk fra den kjente "O Welt, ich muss dich lassen" av Heinrich Isaac, en koralmelodi som Bach også bruker to ganger i Matteuspasjonen.