I vår fragmenterte, hurtige og ofte overfladiske tid, inviterer Johannespasjonen oss til å stoppe opp. Den minner oss om at bak hvert menneske finnes en historie, en kamp, en lengsel. Den utfordrer oss til empati, refleksjon og kanskje også til tro – eller i det minste til å stille spørsmålene troen forsøker å svare på.

Bachs Johannespasjon (BWV 245) er et av de mest gripende og dramatiske verkene innen kirkemusikk, og den har en tidløs relevans som gjør at den fortsatt berører oss dypt – også i det 21. århundre. For å forstå hvorfor, må vi se på både det historiske, musikalske og åndelige innholdet i verket, og hvordan det kan snakke til moderne mennesker.

Johannespasjonen ble først fremført i 1724 i Nikolaikirken i Leipzig som en del av langfredagsgudstjenesten. Verket baserer seg på Johannes-evangeliets lidelseshistorie (kap. 18 og 19), og er strukturert som en pasjon – en musikalsk fremstilling av Jesu lidelse og død.

Men det er mer enn bare en bibelsk fortelling satt til musikk. Gjennom arier, koraler og dramatiske korsatser gir Bach både uttrykk for den menneskelige smerte, håp, tro og fortvilelse.

Selv AI kan tilføre betydning av Johannespasjonens relevans i dag

Menneskelig lidelse og medfølelse I en tid hvor vi daglig eksponeres for nyheter om krig, urettferdighet og menneskelig lidelse, speiler Johannespasjonen universelle temaer: uskyldig lidelse, svik, anger og håp. Den stiller spørsmål vi fortsatt strever med: Hvor er rettferdigheten? Hva betyr offer? Hvordan håndterer vi skyld? Musikken setter oss i kontakt med disse følelsene på et dypt plan – ikke gjennom forklaring, men gjennom erfaring.

Tro og eksistensielle spørsmål Selv om mange i dag ikke er religiøse i tradisjonell forstand, stiller Johannespasjonen spørsmål som er høyst relevante: Hva betyr det å tro? Hva er meningen med livet og døden? Hvor finner vi håp når alt virker mørkt? Den appellerer til det søkende mennesket, det som lengter etter noe større enn seg selv – om det så er Gud, fellesskap eller sannhet.

Musikkens kraft Bachs musikk transcenderer tid og kultur. Med sin intense uttrykkskraft formidler den noe dypt menneskelig. For eksempel:

De rasende folkemengdene i korene – "Kreuzige!" – speiler massesuggesjon og hat.

De inderlige ariene gir plass for personlig refleksjon og meditasjon.

Koralene – ofte sunget av hele menigheten i Bachs tid – inviterer til fellesskap og ettertanke.

Ensemble Pygmalion

Raphaël Pichon (Conductor)
Julian Prégardien (Tenor) : Evangelist
Kateryna Kasper (Soprano)
Lucile Richardot (Mezzo-soprano)
Christian Immler (Bass)
Thomas E. Bauer (Bass) : Jesus
John Irvin (Tenor)

While Bach's cantatas may be grounded in particular religious practices of 18th century Lutheran Germany, today the works are considered a vital part of our global musical heritage, treasured beyond the bounds of any particular culture or religion. 

Based in a humanist perspective, our approach does not erase the religious subject of these cantatas, but emphasizes above all Johann Sebastian Bach's message of humanity, hope, and light.

- Raphaël Pichon

Trykk HER for hele teksten på tysk og med mulig valg av norsk oversettelse

Som intro før pasjonen starter synges  O Traurigkeit, O Herzeleid (Anonymous)

O Traurigkeit,
O Herzeleid!
Ist das nicht zu beklagen?
Gott des Vaters einig Kind
Wird ins Grab getragen.

O Menschenkind,
Nur deine Sünd'
Hat dieses angerichtet,
Da du durch die Missetat
Warest ganz vernichtet.

O lieblich Bild,
Schön zart und mild,
Du Söhnlein der Jungfrauen,
Niemand kann dein heisses Blut
Sonder Reu' anschauen.

Muß dich ja beklagen.

O Jesu, du
Mein' Hilf' und Ruh',
Ich bitte dich mit Tränen:
Hilf, daß ich mich bis ins Grab
Nach dir möge sehnen!

Etter første del av pasjonen synges utdrag fra kantate BWV 159 "Se vi går opp til Jerusalem"

BWV 159: Sehet, wir geh'n hinauf gen Jerusalem

Fastelavnssøndag

1. Resitativ-arioso alt, bass: Sehet, wir geh'n hinauf

«Sehet»
Komm, schaue doch, mein Sinn,
wo geht dein Jesus hin?
«wir geh'n hinauf»
O harter Gang! hinauf?
O ungeheurer Berg,
den meinen Sünden zeigen!
Wie sauer wirst du müssen steigen!
«gen Jerusalem.»
Ach, gehe nicht!
Dein Kreuz ist dir schon zugericht',
wo du dich sollt zu Tode bluten;
hier sucht man Geisseln vor, dort bindt man Ruten;
die Bande warten dein;
ach, gehe selber nicht hinein!
Doch bliebest du zurücke stehen,
so müsst ich selbst nicht nach Jerusalem,
ach! leider in die Hölle gehen.

«Se, nå,»
Kom, kom og se din venn,
hvor går din Jesus hen?
«nå går vi opp»
O tunge gang! dit opp?
Uhyggelige berg,
min synd er der å klandre,
hvor tung er veien du må vandre!
«til Jerusalem.»
Akk, ei den vei!
Ditt kors er alt beredt for deg
hvor du skal pines helt til døde,
her venter piskeslag så du må bløde,
med bånd man binder deg;
akk, gå ei lenger denne vei!
Dog, blir du likevel tilbake,
så må jeg selv ei til Jerusalem,
men verre, helvetet få smake.

2. Arie alt med koral: Ich folge dir nach

Ich folge dir nach,
Ich will hier bei dir stehen,
verachte mich doch nicht!
durch Speichel und Schmach;
am Kreuz will ich dich noch empfangen,
von dir will ich nicht gehen,
bis dir dein Herze bricht,
dich lass ich nicht aus meiner Brust,
wenn dein Haupt wird erblassen
im letzten Todesstoss,
und wenn du endlich scheiden musst,
alsdenn will ich dich fassen,
sollst du dein Grab in mir erlangen.
in meinen Arm und Schoss.

Jeg følger med deg,
Jeg vil stå ved din side,
forkast meg, Herre, ei!
på skjenselens vei;
ved korset vil jeg deg omfavne,
med deg vil jeg òg lide,
til hjertets brist i deg,
og holder deg tett til mitt bryst,
når hodet ditt vil blekne
i dødens siste støt,
og når vi skilles må til sist,
du dør på mine vegne
skal du din grav i meg ei savne.
du hviler i mitt skjød.

4. Arie bass: Es ist vollbracht

Es ist vollbracht,
das Leid ist alle,
wir sind von unserm Sündenfalle
in Gott gerecht gemacht.
Es ist vollbracht,
nun will ich eilen
und meinem Jesum Dank erteilen.
Welt, gute Nacht!
Es ist vollbracht!

Det er fullbragt,
han dør for alle,
vi blir fra skyld og syndefallet
av Gud rettferdig sagt.
Det er fullbragt,
nå vil jeg ile
min takk til Jesus vil jeg stile.
Jord, nå god natt!
Det er fullbragt!

Kilde: Bach Cantatas Website

Etter altarien "Es ist vollbracht"  i andre del av pasjonen - og evangelisten synger om Jesu siste utånding, synger koret Jacobus Gallus : Ecce quomodo moritur justus. En tekst som av tradisjon ble sunget langfredag på vesper i Leipzig under Bachs tid.

Ecce quomodo moritur justus
et nemo percipit corde.
Viri justi tolluntur
et nemo considerat.
A facie iniquitatis sublatus est justus
et erit in pace memoria eius:
In pace factus est locus ejus
et in Sion habitatio ejus.
Et erit in pace memoria ejus.

English translation

Behold how the righteous man dies
And no one understands.
Righteous men are taken away
And no one considers:
The righteous man has been taken away from present iniquity
And his memory shall be in peace.
In peace is his place
And in Sion is his homestead.
And his memory shall be in peace.

En alternativ versjon fra All of Bach!

En introduksjon fra en fremførelse med Oslo Filharmonien:

Herr! Herr! Herr!, roper koret fortvilet mens orkesteret vrir seg i smertefulle dissonanser og skjelvende uro ...Tre århundrer etter at Johann Sebastian Bach komponerte Johannespasjonen klinger de barokke tonene i åpningssatsen fremdeles fengslende virkningsfullt og inviterer lytteren til å ta del i en andektighet og en emosjonell rikdom musikkhistorien aldri har overgått siden. Om Jesu lidelseshistorie for mange har mistet noe av kraften i en sekularisert virkelighet, har Bachs musikalske uttrykk for den samme historien overskredet både det religiøse underlaget og sin egen tids musikalske stiluttrykk, og inntatt tilsynelatende tidløs og universell karakter. Hvert år når påskehøytiden nærmer seg, fremføres både Johannespasjonen og Matteuspasjonen i utallige versjoner i moderne metropoler verden over, der hverdagen for øvrig blinker av smarttelefoner og nettbrett og preges av jag etter teknologiske og andre fremskritt. Hvordan er det mulig at disse gamle instrumentene, stiliserte musikalske formene, krokete kontrapunktiske vendingene og tyskspråklige bibeltekstene kan være aktuelle i Norge i det 21. århundre?

Et avgjørende element i Johannespasjonen er hvordan den musikalsk dramaturgien ikke bare understøtter dramaet i teksten - som jo er betydelig i seg selv - men også presenterer en variert, virkningsfull og veldig nøye planlagt kunstnerisk utvikling og helhet. I utgangspunktet er de ulike aktørene og satstypene i Bachs pasjoner fastlåste i mønstre som er gitt på forhånd. Evangelisten fører handlingen ved å resitere bibeltekster i en melodisk strøm av typiske 1700-talls vendinger, mer eller mindre emosjonelt uberørt. Koret har to hovedroller. For det første representerer de folket som mumler og mener, hoier og skriker, krever og demonstrerer. Korsfest ham!, roper de rasende i ett av verkets mest intense øyeblikk. For det andre, og som en sterk kontrast til mobben, fremfører de koraler der de dramatiske hendelsene kommenteres med en høyverdig og vakker poetisk ro. Solistene spiller de sentrale karakterene i det bibelske dramaet - Pilatus, Peter og Jesus - og har dessuten sin egenviktige kommentarfunksjon i bredt anlagte arier, der mye av den mest komplekse musikalske utbroderingen, melodiske utsmykningen og emosjonelle kjernen ligger.

Enda viktigere enn Bachs finurlige og følsomme sammensetning av de ulike satstypene og aktørene i dramaet er innholdet som fyller de stiliserte formene og strekker dem ut over sine opprinnelige grenser. Et gripende øyeblikk i så måte inntrer mot slutten av del 1, der teksten forteller om Peter som fornekter Jesus tre ganger før hanen galer. For en gangs skyld bryter Evangelisten ut av rollen som forteller og gråter med Peter når sviket er et faktum. Plutselig følges ikke lenger de melodiske formlene, og fortelleren forlenger smerten med en kromatisk klagende melodisk utbrodering av ordene und weinete bitterlich' (og gråt bittert), og gjentar attpåtil de sentrale ordene. En slik medfølelse og deltakelse har ikke fortelleren en gang i øyeblikket når Jesus dør på korset, og etter den rørende empatien følger en intens arie der tenorsolisten spør i desperasjon: O, mitt sinn, hvor vil du ende? og deretter koralen, som med sedvanlig stoisk ro deklamerer: Peter, som ikke tenker seg om, fornekter sin Gud, men likevel ved ett alvorlig blikk, gråter bittert. Jesus, se da også på meg, når jeg ikke vil gjøre bot, når jeg har syndet, så rør ved min samvittighet.

Klimakset i Johannespasjonen er naturlig nok øyeblikket der Jesus dør på korset, og igjen viser Bach sin storhet som komponist. Etter at Jesus (bassolist) har uttalt de berømte ordene: Es ist vollbracht (det er fullbrakt), følger verkets mest sorgtunge, lidende og fortvilte arie når altsolisten gjentar Jesus' siste ord på korset. Tårene kommer ikke bare til uttrykk i de harmoniske og melodiske detaljene, eller i det langsomme tempoet, men også i valg av sangsolist og instrument. Klangen av altstemme og gambe som soloinstrument gir en eiendommelig virkning og bidrar til å forsterke det klagende uttrykket. Plutselig skifter karakteren når solisten kommer på at Helten fra Judea har seiret med makt og avsluttet sin kamp, men det kan likevel ikke stagge sorgen og arien ender med Es ist vollbracht' nok en gang. Evangelisten konstaterer alvorlig at Jesus bøyde hodet og ga opp sin sjel, før bassolisten i sin arie spør med håp i stemmen: Er også jeg nå fri fra døden? Kan jeg, gjennom din smerte og død, arve himmelriket? og samtidig akkompagneres av en koral fra koret: Jesus, du som var død, lever for alltid. I tomrommet etter Jesu død er det behov for begge kommentar-funksjonene samtidig: både poetisk ro og emosjonell bearbeiding.

I mange av disse øyeblikkene er det musikalske uttrykket så virkningsfullt og emosjonelt utvetydig at det både kan forstås og oppleves helt uavhengig av religiøs tilknytning eller plassering i tid og rom. Det samme gjelder i høyeste grad mot slutten av Johannespasjonen når Bach nok en gang bryter med skjemaet i den lange og vakre korsatsen Ruht wohl (Hvil i fred) før hele verket avsluttes med koralen O Herre, la dine kjære engler bære min sjel når enden kommer, der oppstandelsen mer enn antydes både i tekst og musikk. Musikken er like egnet til å gi frysninger på ryggen og tårer i øyekroken (nå) som da det ble fremført første gang i Nikolaikirken i Leipzig i 1724, selv om storheten og meningsdybden i den konkrete religiøse teksten kan være tapt for mange. Menneskets forgjengelighet er tross alt uforanderlig og like aktuell nå som da, og musikken... ja, den har holdt seg utrolig godt den også.

Thomas Erma Møller - Fra Oslo Filharmoniens program til en fremførelse i 2017