Matteuspasjonen (Passio Domini Nostri J.C. Secundum Evangelistam Matthaeum) BWV 244

15.04.2022

Temaet er hentet fra Jesus Kristi lidelse og død basert på deler av Matteusevangeliet etter en libretto av Picander. Matteuspasjonen ble sannsynligvis oppført første gang langfredag 11. april 1727 i Leipzigs Thomaskirche. Johannes- og Matteuspasjonen er de to eneste fullstendig bevarte pasjonsverkene fra Bachs hånd.

Med nesten tre timers spilletid er dette Bachs mest omfangsrike verk; det største i den protestantiske kirkemusikken i det hele og et av høydepunktene i Bachs skaperverk.

Musikeren Amalie Christie forteller i denne kronikken om komponistens og verkets skjebne. Johann Sebastian Bach ble i sin umiddelbare ettertid bare husket som far til sine begavede sønner, og «Mattheuspasjonen» var glemt før Bachs død. Nesten hele Bachs verk glemt før han døde Et morsomt kapittel i musikkens historie:

Bach skrev ingen opera. Det forundrer oss ikke. Men «Mattheuspasjonen» viser at han likevel er en av historiens store musikkdramatikere.

Pasjonens handling er evangelistens beretning om Jesu lidelse og død. Ingen scenebilder eller kulisser støtter ordene. Musikken alene forsterker begivenhetenes dramatikk. Bachs tonesprog maler både de beåndede og de folkelige situasjoner, både englenes budskap og mengdens «korsfest, korsfest». Vi hører hanen som galer og Peters bitre gråt etter fornektelsen. Mens musikken til nadverden, natten i Getsemane og Kristi død er gjennomlyst av religiøs høytid. Nietzsche sier om «Mattheuspasjonen»: 

Den som har glemt sin kristendom opplever denne musikken som et evangelium. Bachs musikk blir her forkynnelse, i egentligste forstand urkristen og dogmefri.

- Nietzsche

Fra Pier Paolo Pasolinis Matteusevangeliet (1964)
Fra Pier Paolo Pasolinis Matteusevangeliet (1964)

Mattheus fører selv ordet gjennom hele verket. Han forteller om det som historisk skjedde og gir også ordet til Kristus, Peter, Judas og Pilatus. Verkets dramatiske spenning ligger i vekselen mellom den realistiske medopplevelse av de tidsbundne hendelser og den utvidete, mer menneskehetlige gjenopplevelse hinsides tid og rom. Og mens de historiske skikkelsene vitner under fullt navn, tolker korene og de fire solistene de utallige navnløses følelser opp gjennom kristenhetens historie. Korenes salmer og solistenes arier stanser evangelistens fortelling og løfter oss opp til utsyn ut over de historiske grenser for å dvele ved og utdype de situasjoner vi nettopp hørte om. Det føles som sjelelige hvilesteder i det dramatiske forløp og markerer hver gang musikalske høydedrag. 

Bruno Walter forteller fra sine oppførelser av pasjonen at han nesten følte det som en fysisk smerte når salmer og arier forstummet og historiens realisme på nytt brøt inn.

Amalie Christie - Bruno Walter - Friedrich Nietzsche - Ludvig van Beethoven -  Wolfgang Amadeus Mozart

I tre svære korfantasier viser korene sin klangprakt. Åpningskorets brede tonestrøm maler folkets opprør og uro der det følger Jesus på hans via dolorosa gjennom Jerusalems gater. I tette harmonier og tungtflytende rytmer skaper Bach et driv som er ladet med illevarslende spenning. I et veldig panorama viser musikken oss dramaets skueplass før det er begynt.

Den andre korfantasien avslutter pasjonens første del. Og den tredje er som en vuggesang ved Jesu grav før pasjonen toner ut.

Bach skrev «Mattheuspasjonen» i årene 1728 og 29. Langfredag 1729 ble deler av den flettet inn i gudstjenesten i Thomaskirken i Leipzig, hvor Bach var kantor. Noen mener at den også ble oppført en gang i 1740-årene. Men ingen vet sikkert når og hvor. Helt sikkert er det derimot at pasjonen ennå før Bachs død i 1750 sank ned i glemsel. Men det var en skjebne pasjonen delte med nesten hele Bachs livsverk. Bare noen få verker ble trykket mens Bach levde, bl.a. hans nest siste, «Das musikalische Opfer», et imposant fugeverk over Fredrik den stores tema. Bachs eldste sønn Emanuel, i samtiden langt mer berømt enn sin far, eide kopperplatene etter trykkingen. Han solgte dem for metallets kilopris. Ikke engang Bachs egne komponistsønner - det var fem av dem - hadde forståelse for farens geni. Betegnelsen «den gamle parykken» skal stamme fra den yngste, Joh. Christian. Wolfgang Amadeus Mozarts far, Leopold, var som vi vet meget påpasselig med sin sønns utvikling. Om Bachs betydning sa han kort og godt: «Den tørrpinnen behøver du ikke studere...», noe Wolfgang sikkert har beklaget da han i 1787 for alvor oppdaget Bachs musikk og utbrøt: «Endelig en jeg kan lære noe av...» - Også offentlige dokumenter røper århundrets manglende aktelse for komponisten Joh. Seb. Bach. Ved hans ansettelse som Thomaskantor i Leipzig beklaget man at det ikke hadde vært mulig å få en av tidens beste til stillingen. Og nekrologene minnes ham som far til flere berømte komponister og som landskjent organist.

Carl Philipp Emanuel Bach    -    Johann Christian Bach    -    Leopold Mozart    -    Johann Sebastian Bach

Bare noen få musikere, for det meste elever og elevers elever, fortsatte å dyrke Bach i private kretser. Unge Beethovens første musikklærer i Bonn, Neefe, var en av dem. Han lærte sin elev preludier og fuger av Bach som han forbløffet wienerne med i begynnelsen av 1790-årene. Beethoven må da ha hjulpet seg med kopier av Bachs håndskrifter, for «Das Wohltemperierte Klavier» ble først trykket i 1799, og da merkelig nok i England. Hva Beethoven ellers kan ha kjent av mesterens verk, vet vi ikke. Men at han forsto Bachs dimensjoner viser hans berømte ordspill: «Meer sollte er heissen, nicht Bach...» (Hav skulle han hete, ikke bekk...) 

Meer sollte er heissen, nicht Bach... (Hav skulle han hete, ikke bekk...) 

- Beethoven

Glemmes skal det heller ikke at Beethoven satte i gang en pengeinnsamling til Bachs yngste datter, Regine, som han visste bodde på fattighus og led nød. Brev til forlag viser at han beordret sine honorar sendt til henne.


Carl Friedrich Zelter    -    Johann Wolfgang von Goethe    -    Fanny Mendelssohn    -    Felix Mendelssohn

En helt spesiell Bach-menighet dannet kretsen rundt Carl Friedrich Zelter i Berlin. Zelter var en fargerik personlighet. Opprinnelig var han murer, men tok godt voksen spranget over i musikken og virket mer enn tredve år som komponist og dirigent ved Berliner Singakademie. Zelters brevveksling med Goethe fylte opprinnelig seks bind. Men selv om vi nøyer oss med utvalget i ett bind er det hjertestyrkende lesning. Realistisk inntil det røffe er Zelter også en kunstner med sartere nyanser. Denne kombinasjonen av det robuste og følsomme hadde dikterfyrsten stor sans for. Zelter blir raskt en av hans få dusvenner, og Goethe lar seg villig belære om Bach og hans ukjente livsverk. For Zelter har lenge samlet alt han kom over av Bach-manuskripter. Og i sitt Singakademie har han i årenes løp oppført mer enn hundre Bach-verk. Elever og venner tennes av hans Bach-begeistring. Og en av dem, den rike bankieren Abraham Mendelssohn, har selv ervervet seg en stor samling håndskrifter. Så skjer det forunderlige at nettopp denne Abraham og hans hustru Lea velsignes med to barn, Fanny og Felix, som alt i barneårene åpenbarer genial musikalitet. Fanny er bare 13 år da hun spiller hele første bind av «Das Wohltemperierte Klavier» utenat. Og Felix knytter for all tid sitt navn til Bach da han som tyveåring vekker «Mattheuspasjonen» opp av hundre års Tornerose-søvn.

Nærmest selvsagt ble de to Zelters elever. Felix har ofte studert pasjonens partitur i Zelters samling. Sammen med en skuespillervenn, Devrient, drømmer han om en oppførelse av det store, ukjente verket. Det gjelder bare å gå diplomatisk frem for å få den gamle og egensindige Zelter med på leken.

En kveld i januar 1829 banker de to freidig på hos Zelter, som tar vennlig imot dem. Varsomt antyder de sitt ærend. Men etterhvert som den dristige plan må presenteres, tar Zelters temperament overhånd, og han møter med grovt skyts: «Som om jeg ikke hadde kunnet oppføre pasjonen selv! Men min erfaring og respekten for verkets dimensjoner holdt meg tilbake.» Og så kommer disse to valpete grønnskollingene og tror de skal klare det... Det var like før guttene ble kastet på dør. Da innvender de to at det jo nettopp er deres ungdom som berettiger til et slikt vågestykke. Det er et argument som får den gamle til å tenke seg om. Han roer seg ned, brummer ennå litt - men etter en stund lover han sin støtte og velsignelse til planen. Og det holdt han.

Da følger det aller fineste: Felix og vennen går fra dør til dør hos byens sangere og instrumentalister, framlegger sin plan og gir seg ikke før de har begeistret og samlet de rundt 400 som trengs for å gjenoppvekke Bachs storverk. Og miraklet skjer: Bare etter seks ukers prøvetid oppføres Bachs «Mattheuspasjon» 11. mars 1829, nøyaktig hundre år etter at den ble skrevet, med to kor, fire solister og fullt orkester under tyveårige Felix Mendelssohns ledelse. Oppførelsen ble en triumf og historisk begivenhet. Ti dager senere, på Bachs fødselsdag, ble den gjentatt med Mendelssohn som dirigent. Alle senere oppførelser dirigerte Zelter... Og fordi alle sang og spilte uten honorar kunne et stort overskudd gis til veldedig formål: Til syskole for foreldreløse piker for at de kunne livnære seg selv!


- Amalie Christie

00:00:00 - Kuhnau: Tristis est anima mea | Motet 00:04:55 - Bach: Matthäus passion, BWV 244 | Part I 01:09:20 - Gallus: Ecce quomodo moritur justus 01:12:30 - Matthäus passion BWV 244 | Part II

Julian Prégardien | Evangelist Stéphane Degout | Jesus & bass I Christian Immler | Pilate & bass II Sabine Devieilhe, Maïlys de Villoutreys | Sopranos Damien Guillon, Lucile Richardot | Altos Samuel Boden, Thomas Hobbs | Tenors Virgile Ancely, Geoffroy Buffière | Pontifex I & II Ensemble Pygmalion 

Conducted by Raphaël Pichon