Om savn, lengsel og forløsning - en dialogkantate mellom sjelen og Jesus
Kantate BWV 32 Liebster Jesu, mein Verlangen, BWV 32
Bach skrev denne dialogkantaten for 1. søndag etter åpenbaringen og ble fremført første gang 13. januar i 1726, i sin tredje kantatesyklus i Leipzig.
Temaet denne søndagen er om Jesus i templet, og foreldrenes leting etter sin sønn. I kantaten gjøres dette temaet mer allment om sjelen som savner og søker etter Jesus, og dialogen dem imellom - og som ender i en kjærlighetsfull forløsning.
En mulig tolkning er at det er en poetisk omskrivning av Maria som lengter etter å finne igjen sitt barn, og barnets trøst når de endelig ser hverandre igjen. I kantaten gir dette flere tolkningsmuligheter, og dermed ikke bare en betraktning rundt historien om Jesus i templet - men en mulighet til å identifisere sitt eget savn og søken etter trøst, nærhet og forløsning.
Trykk på bildet for å høre & se kantaten og få tilgang til bakgrunnsmateriale
Kantatens tekstforfatter Georg Christian Lehms inkluderte ikke en avsluttende koral, men Bach hentet inn siste vers av Paul Gerhardts hymne "Weg, mein Herz, mit den Gedanken":
Mein Gott, öffne mir die Pforten
solcher Gnad' und Gütigkeit,
lass mich allzeit aller Orten
schmecken deine Süssigkeit!
Liebe mich und treib mich an,
dass ich dich, so gut ich kann
wiederum umfang' und liebe,
und ja nun nicht mehr betrübe.Herre, åpne dine dører
til din store miskunnhet,
la meg hvor enn livet fører,
smake din barmhjertighet!
Ha meg kjær og led meg an
så jeg deg, så godt jeg kan,
elsker høyt og kjærlig favner
og slett intet lenger savner.- Paul Gerhardt
1. Liebster Jesu, mein Verlangen (Arie)
2. Was ist's, dass ihr mich gesuchet? (Recitativ)
3. Hier, in meines Vaters Stätte (Arie)
4. Ach!, heiliger und grosser Gott (Recitativ)
5. Nun verschwinden alle Plagen (Duett)
6. Mein Gott, öffne mir die Pforten (Choral)
