A work that embraces the world 

- Raphaël Pichon

Et universelt credo – en trosbekjennelse som sprenger konfesjonelle grenser.
Messen står som Bachs summa over all hans kirkemusikk – et evig uttrykk for menneskelig og guddommelig harmoni, og et av de største åndelige kunstverk i musikkhistorien.

Mot slutten av livet skapte Johann Sebastian Bach tre monumentale verk som gjerne omtales som hans tre Summa – tre musikalske testamenter der han oppsummerer og fullender hovedområdene i sitt virke: koralbearbeidelsen, fugen og kirkemusikken. Disse verkene er:

1. Klavierübung III (1739)

2. Die Kunst der Fuge (ca. 1740–1750)

3. Messe i h-moll (endelig utgave ca. 1748–1749)

Hvert av disse verkene er et slags «summen av hans beste komposisjoner» – en sammenfatning av Bachs livslange søken etter perfeksjon i komposisjonskunsten, troen og håndverket.

1. Klavierübung III – Summa over koralbearbeidelsen

Klavierübung del III (BWV 669–689) er den tredje delen i Bachs serie «Klavierübungen» (øvingsverk for klaviaturinstrumenter), men den er langt mer enn et øvingsverk. Den ble trykt i 1739 og regnes som Bachs store teologiske orgelmesse, ofte kalt "Orgelmesse".

Verket består av:

• Et preludium og en fuge i Ess-dur som rammeverk (symbolsk for Den hellige treenighet – tre temaer i fugen).

• En rekke koralbearbeidelser over hoveddelene av den lutherske messen (Kyrie, Gloria) og over katekismens sentrale koraler (Fadervår, Trosbekjennelsen, Dåpen, Nattverden osv.).

Hver koral forekommer i både en stor og en liten bearbeidelse – den store er kunstferdig og kontrapunktisk, mens den lille er enklere og ment som menighetsmusikk.
Gjennom dette samler Bach hele sin teologiske og musikalske forståelse av luthersk tro uttrykt gjennom orgelmusikk.

Klavierübung III er derfor Bachs summa over koralbearbeidelsen – en syntese av teologi, symbolikk og komposisjonsteknikk.

2. Die Kunst der Fuge – Summa over fugen

«Die Kunst der Fuge» (BWV 1080) ble påbegynt trolig rundt 1740 og bearbeidet helt til Bachs død i 1750.
Dette er et rent kontrapunktisk verk bygd over ett eneste tema, som i ulike satser (fuger og kanoner) gjennomgår alle tenkelige variasjoner: speilfuger, dobbeltfuger, trippelfuger, kanoniske former osv.

Det er ingen instrumentangivelse – musikken står som et rent musikalsk og intellektuelt konsept, et «lærestykke» i kontrapunktets kunst.
Den siste, ufullendte fugen slutter brått idet Bach introduserer sitt eget musikalske monogram: B–A–C–H (tonene H–A–C–B♭).
Dette gir verket en symbolsk tyngde – det blir både en oppsummering av hans kunst og en slags musikalsk selvgravskrift.

Die Kunst der Fuge er dermed Bachs summa over fugen – den ultimate demonstrasjon av hva kontrapunktet kan uttrykke som ren idé.

3. Messe i h-moll – Summa over kirkemusikken

Messen i h-moll (BWV 232) er Bachs siste store vokalverk, og det mest omfattende han skrev innen kirkemusikk.
Den ble ikke komponert som et sammenhengende liturgisk verk, men som en sammenstilling av musikk fra hele hans karriere, bearbeidet og raffinert i hans siste år.

Resultatet er et universelt credo – en trosbekjennelse som sprenger konfesjonelle grenser. Messen står som Bachs summa over kirkemusikken – et evig uttrykk for menneskelig og guddommelig harmoni, og et av de største åndelige kunstverk i musikkhistorien.

I. MISSA - 1733

• Kor : Kyrie
• Duett : Christe
• Kor : Kyrie

Et verk som omfavner hele verden, slik dirigenten Raphaël Pichon uttrykker seg - og allerede i åpningssatsen er det som Bach trekker hele menneskeheten inn i sitt univers for unisont å synge: Herre, miskunn deg!

Som Gloria og Credo, er Kyriesatsen tredelt lik et triptykon - et alterbilde som består av et midtparti og to sidefløyer. Den langstrekte og emosjonelle fugen som innleder messen - som går over i Christe eleison - en duett hvor det tenkbart er dualiteten mellom faderen og sønnen som utspiller seg - og siste Kyrie med en fuge i den strikte stilen som skuer tilbake - mer objektivt og betraktende, enn første satsens suggererende lange talende strekk.

Gloria 

• Kor : Gloria in exelsis Deo 

Kyrie og Gloria er fra 1733 - og så finner vi igjen satsene Gloria, Domine Deus og Cum Sancto i kantate BWV 191/1-3 som ble fremført som del av julefeiringen i Leipzig i universitetskirken Paulinerkirche i 1742. Den innledende Gloriasatsen går over i "Et in terra pax hominibus bonae voluntatis" : og på jorden fred blant mennesker som har Guds velbehag. 

Triptykon

Igjen ser vi tredelingen etter den innledende satsen hvor den midterste satsen "Qui tollis peccata mundi" (du som bærer verdens synder) er hentet fra åpningskoret til kantate BWV 46 over følgende tekst:
"Se hit,dere som går forbi på veien. Finnes det en smerte som min, den som har rammet meg?"

Satsen Gratias agimus er hentet fra kantate BWV 29 og den samme musikken kommer igjen i avslutningskoret "Dona nobis pacem" :
Gi oss din fred!

II. SYMBOLUM NICENUM - 1748/49

Credo - Triptykon

III. SANCTUS - 1724

• Sanctus

Sanctus ble skrevet til julefeiringen i 1724. Teksten er hentet fra Det gamle testamentet. Jesaja blir kalt til å være profet av Gud, og han ser Herren sitte på en høy og mektig trone. Han er omgitt av serafer, flammende engler, som hver har seks vinger. De synger lovsangen: "Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot, allhærs Gud. All jorden er full av hans herlighet". 

Det er interessant  å se på Beethovens store Missa Solemnis - som Beethoven selv satt høyest av alle sine verk. Når han kommer til Sanctus, så er det som han tar av seg skoene og nærmer seg det hellige med ydmyk ærbødighet - det er lite vingekledde Serafer i sikte - men gleden eksploderer hos Beethoven når "Pleni sunt Coeli et terra" ropes ut. 
(himlene og jorden er full av din herlighet).

IV. OSANNA, BENEDICTUS, AGNUS DEI, DONA NOBIS PACEM - 1748/49

• Kor : Osanna
• Aria : Benedictus
• Kor : Osanna
• Aria : Agnus Dei
• Kor : Dona Nobis pacem

Osanna og Benedictus har sin opprinnelse fra Jesu inntog i Jerusalem - kjent som palmesøndag - for å feire påske, og folkemengden ropte: "Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!"

Bach er definitivt i det betraktende landskapet når fløyte- og tenorsolisten omkranser hverandre i Benedictus - før Osanna avslutter denne delen - og Agnus Dei toner inn med en av Bachs vakreste melodier og satser - nå tar altsolisten rommet - og gjenskaper musikken som er hentet fra kantate BWV 11 - med teksten som nærmest er et apropos til salmen "O bli hos meg"

Å Herre, bli, å bli da her.
Din avskjed fyller meg med smerte.
Akk, bli, akk bli, mitt hjertens eie,
forlat meg ikke alt så snart.

Koret avslutter med fredshilsenen Dono nobis pacem - og satsen Gratias agimus tibi Domini fra Gloria gjentas. Og et verk for evigheten faller til ro. 

Ite missa est - Deo gratias