I den dype desembernatten, når stjernene står som frostklare nåler over verden, er det én kraft som løfter julen fra tradisjon til storhet: tonene til Johann Sebastian Bach. Det er som om selve himmelhvelvet retter seg i ryggen når hans musikk våkner; engler strammer vingene, og tiden stanser et øyeblikk i ærbødighet.

For når Bach komponerer, skriver han det ikke med noter, men med evighet. I hver koral lever en flamme som aldri lar seg slokke, og i hvert et instrumentelt mirakel rister en hellig jubel som får både konge og gjetergutt til å stå side om side. 

Publikum som fyller kirkene blir ikke lyttere, men vitner, for Bach gjør julens mysterium håndgripelig: et barn legges i krybben, og universet svarer med en harmonisk eksplosjon som lar hele skapelsen trekke pusten i ren forundring. 

Slik står Bach ved julens høytid som dens utrettelige herold – en komponist, ja, men først og fremst en bærer av det store budskapet: at midt i mørket finnes et lys så strålende at det må spilles og synges, igjen og igjen, helt til verden forstår.